KrF anno 2010

Debatten i media om KrFs framtid har den siste tida vært heftig. Både politikere og medlemmer har gjennom medieoppslag og leserinnlegg fått være med å gi utrykk for sine syn på saken. Selv har jeg i all hovedsak vært en tilskuer til debatten og ikke en aktiv deltaker, i alle fall ikke i media. Nå når stormen har stilnet litt tenker jeg allikevel det er på tide at jeg skriver noen tanker om hvilken vei jeg ønsker for KrF.
















Kristelig Folkeparti er og skal være et kristendemokratisk parti. Dette er det bred enighet om både blant politikere i partiet og blant dets medlemmer. Noe av kjernen i debatten tror jeg allikevel ligger i det faktum at ulike mennesker (både innenfor og utenfor parti) har ulike definisjoner på hva det vil si å være et kristendemokratisk parti. De forskjellige definisjonene er i midlertid ikke konstruert av ulike meningsmotstandere i KrF, men er i den høyeste grad reelle i det politiske landsskapet i Europa.

Det er for eksempel flere sentrale forskjeller på Kristendemokratisk Union (Christlich-Demokratische Union/CDU) i Tyskland og Kristelig Folkeparti i Norge (eller kristendemokratene i Sverige og Danmark), hvor førstnevnte har større fokus på økonomisk politikk og mer allmennetiske verdisaker. Dette har blant annet ført til at CDU betegner seg som en bred borgerlig allianse med tyngdepunkt på høyresiden i de politiske landskapet. De nordiske kristendemokratiske partiene har på den annen side vært preget av et ønske om å indentifisere seg med sentrum av det politiske landskapet, på samme side som man også plasserer seg utenfor høyre-venstre skalaen ved å ha et hovedfokus på en rekke kristne verdisaker.

Spørsmålet blir da; Hvordan ønsker jeg at KrF skal defineres? I all hovedsak mener jeg at KrF skal definere sin ideologi ut i fra den nordiske, kristendemokratiske modellen. Dette har flere grunner. For det første mener jeg at den nordiske versjonen av kristendemokratiet er den som gir det beste grunnlaget for en verdikonservativ politikk bygget på de kristne grunnverdiene. For det andre tror jeg ikke det er behov i Norge for et kristendemokratisk parti lignende CDU i Tyskland. Denne rollen innehar i all hovedsak Høyre, og jeg tror KrF har lite å tjene på å i større grad assimilere seg med Høyre.

For at KrF skal ha en plass og en nytteverdi i det norske politiske landsskapet er partiet helt avhengig av:

• - å skille seg klart ut fra de andre politiske partiene
• - å verdsette sin særegenhet ved sin politikk og sine tillittsvalgte
  
• - å ha en klart definert kristendemokratisk ideologi bygget på kristne grunnverdier
• - å føre en politikk som spiller på bestemte konfliktslinjer i samfunnet
  

I tillegg til disse tre punktene trenger KrF å "finne opp" en del nye politiske saker som kan ha appell til våre kjernevelgere og på samme tid som på samme tid kan favne bredt om velgere utenfor vår kjernevelgergruppe, så kalte "kontantstøttesaker". Denne oppgaven er allikevel ikke enkel fordi det krever en god del kreavtivitet, kløkt og rettferdighetssans. Jeg tror allikevel at det finnes så mange kloke hoder i KrF at oppgaven er mulig.

Selv om det kan virke uoppnåelig, tror jeg at valgresultatet fra 1997 på 13,7 % er mulig å nå til lokalvalget i 2015. Dette krever allikevel at partiet avklarer dagens kaotiske situasjon og setter fokus på politiske saker (se over) og ikke minst hvordan man kommuniserer disse sakene ut til velgerne. Skal KrF nå nye høyder er det helt grunnleggende at partiet framstår samlet, framtidsrettet og opitmistisk.

På KrFUs vårkonferansen i Oslo den 5. - 7. mars kom leder for Unge Høyre, Henrik Asheim, med noen velvalgte visdomsord til oss, som jeg mener enhver som interesserer seg for KrFs framtid bør tenker over:

"Se for deg at KrF aldri hadde eksistert. Dersom noen så i 2010 fant ut at de skulle opprettte partiet, hvorfor og på hvilket grunnlag hadde partiet blitt opprettet?"

Svaret på dette spørsmålet er helt grunnleggende for å forstå hvordan KrF skal komme seg ut av den krisa partiet er i!