Denne bloggposten er dedikert til Arbeiderpartiet

Det kunne egentlig vært fristende å si hvor skuffet og lite overrasket jeg er over SVs knefall i nok en klimasak. Det kunne vært fristende å skjelle ut SV for at de ikke våger å føre den politikken de har vedtatt i ditt eget partiprogram. Det kunne vært fristende å le over at SV i regjering har valgt å svelge nok en kamel. Men det skal jeg ikke gjøre. Denne bloggposten er dedikert til Arbeiderpartiet.


















I dag er det så godt som vedtatt at man skal innføre en høy avgift på biodrivstoff hvilket vil gjøre det DYRERE å kjøpe dette drivstoffet framfor vanlig (mer forurensende drivstoff). Dette skjedde under et møte i et av regjeringens underutvalg tidligere i dag, på tross av stor motstand fra både SV og Sp. I tillegg har både en samlet opposisjon og en rekke miljøvern- og næringslivsorganisasjoner kommet med kraftig kritikk av forslaget. Allikevel ble det trumfet i gjennom av ett enkelt politisk parti: Arbeiderpartiet!

Ikke bare er Ap regjeringens desidert mektigste parti, men det er også regjeringens (og kanskje til og med Stortingets) største klimaversting. Dette gjør at den sittende regjeringen i liten grad er i stand til å føre en offensiv og troverdig klimapolitikk. Eksemplene på dette står også i kø:

• - Manglende CO2 rensing på Kårstø og Mongstad
• - Tja/nja til oljeboring i Lofoten og Vesterålen
• - Ja til Statoils oljesandprosjekt i Canada
• - En økning i norske klimautslipp

Innføringen av avgift på biodiesel vil trolig føre til at langt færre velger å ta i bruk kjøretøy som går på dette drivstoffet. Dette vil igjen føre til en ytterligere økning av norske klimautslipp og større mengder med eksos i storbyene enn hva som ville vært tilfellet dersom man droppet avgiften. For Ap er tydligvis ikke dette så viktig som å få noen ekstra kroner inn i statskassa. Med andre ord er ikke bare Ap en av våre største klimaverstinger, men de er også prakteksempelet på hvor galt det kan gå om man slavisk følger materialismens mantra til enhver tid!

"Den som får penger før han får forstand, beholder dem ikke lenge"
- Thomas Fuller

Litt moro må man ha på Halloween! :P

Oppdaget i dag en nettside som lar deg lage ulike filmer til Halloween. Fikk derfor ideen om å lage en film med min kjære og noen venner. Resultatet ser du under. Enjoy! :P

Et rødt hjerte og en dårlig leder

"Jens må være landets dårligste leder" skriver tidligere statsråd Karita Bekkemellem (Ap) i sin nye bok "Mitt røde hjerte". At Bekkemellem ble overtalt (les: tvunget) til å vente med utgivelsen av boka til etter valget kommer vel neppe som en sjokk...

Det er vel neppe overraskende for noen at de også i norsk politikk finnes politisk spill på høyt plan med drakamp, hestehandel, svik og "shady deals". Innholdet i Bekkemellems bok er allikvel urovekkende og er med på å avdekke en lite hyggelig (u)kultur i landets største parti. Blant annet blir det hevdet at:

• - Jens Stoltenberg håndterte Karita Bekkemellems avgang som statsråd på en feig og lite profesjonell måte.

• - Manuela Ramin Osmundsen ble innsatt som statstråd fordi "regjeringskollegiet trengte en innvandrerpolitiker".

• - Trond Giske ønsket å skaffe seg mer makt ved å kuppe Arbeiderpartiets landsmøte i 2003.

• - Bekkemellem ble i sin første år på Stortinget behandlet særdeles av sine egne partikollegaer.

• - Jens Stoltenberg er særdeles dårlig leder, med manglende egenskaper til å skape et godt arbeidsmiljø.
• 
  

Med denne lite flatterende informasjonen om Ap i bakhodet, kan man spørre seg hvorvidt det kunne hatt et utslag på valgresultatet i september, dersom Bekkemellem hadde lansert boka i forkant av valget, slik som hun egentlig hadde tenkt? Hadde Arbeiderpartiet fått en dårligere oppslutning enn de fikk? Det kan være vanskelig å gi et godt svar på dette, men det faktum at det i årets valg ble fokusert (for) mye på enkeltpersoner og statsministerkandidater kan allikevel peke i denne retningen. At politikere i Ap i tillegg gjorde hva de kunne for å holde igjen boklanseringa til etter valget bidrar ikke akkurat til å svekke en slik teori.

Hva gjør man når man blir sviktet?

Spørsmålet som stilles i overskriften er et utrolig viktig spørsmål og setter ord på følelser som mange mennesker kommer til å ha de fire neste årene. For hva gjør man egentlig når man blir sviktet og glemt av regjeringen i et av verdens mest velstående land!?

Otto von Bismarck sa en gang at "den som vet hvordan politikk og pølser blir laget, får aldri mer en rolig natts søvn". Dette sitatet blir høyst aktuelt dersom man ser på regjeringens og Jens Stoltenbergs prioriteringer i det siste statsbudsjettet og regjeringskabalen som nettopp er lagt.

Først og fremst opprører det meg hvordan den sittende regjering håndterer statsbudsjettet for kommende år. Ja, selvfølgelig finnes det flere positive trekk som f.eks. mer penger til norsk dataspillindistri, mer penger til politiet og økte midler til rassikring ved norske veier. Nå er det allikevel slik at lønns- og prisveksten i statsbudsjettet er anslått til tre prosent, hvilket betyr at alle bevilgninger som har en økning på mindre enn tre prosent, i praksis er reduksjoner. Dessverre havner da også de positive trekkene ved statsbudsjettet totalt i skyggen av de negative:

• - Det blir ingen krafttak for å bøte med fattigdommen i Norge.
• - Regjeringen har tatt bistandspenger som skulle gått fattige mennesker i Afrika og heller gitt dem til asylmottak i Norge og regnskogen i Sør-Amerika.
• - Studentene er glemt og løftet om 11 måneders studiefinansiering forble kun et tomt valgløfte fra de rødgrønne partiene.
  
• - Filmprosjektene i både Bergen og Stavanger er blitt kraftig nedprioritert til fordel for filmmiljøene i Oslo.
• - TV2 i Bergen får ikke den tilstrekkelige støtten de burde fått.
• - Kommunenes økonomiske muligheter til å kjøpe helsetjenester er redusert med 2,3 %.
• - Barna er nedprioritert ved at bevilgningene til barnetrygden kuttes med 1,4 % ned til 14,82 milliarder, mens støtten til adopsjon i utlandet halveres med nesten en femtedel (!).
• - En vil neppe klare å få til de storstilte løftene i eldreomsorgen som det ble lovet velgerne av Stoltenberg i valgkampen.
  

Soria Moria II er heller ikke noe å skryte av:

• - Foreldres valgfrihet blir kraftig begrenset ved at man på sikt vil utfase kontantstøtten og i først omgang bare la den gjelde for ettåringer.
• - Barn i barneskolen skal tvinges til å tilbringe flere timer på skolen og mindre tid hjemme.
  
• - Regjeringen stiller få forpliktelser til seg selv i forhold til kampen mot klimaendringene.

Til sist kan man stille spørsmålstegn ved hvorvidt regjeringskabalen som er lagt er til det beste for både Norge og verden. På den positive siden har Ap fått mer makt på bekostning av SV, i tillegg til at flere av ministerpostene nå er gitt til dyktige og erfarne politikere, som f.eks. Sigbjørn Johnsen (finansminister) og Karl Eirik Schjøtt-Pedersen. På den negative sida har kunnskapsministerposten blitt gitt til SVs partileder, Kristin Halvorsen. Hensikten skal være å gjøre SVs politikk mer synlig, hvilket i praksis betyr at man i framtida kan vente seg en:

• - heldagsskole
• - en skole uten disiplin og respekt for læreren
• - en skole med synkende læringsutbytte for elevene
• - en skole uten satsing på anti-mobbetiltak (slik som man har sett de fire siste årene)
• - en skole uten karakterer (selv om det er lite sannsynlig siden det kun er SV som ønsker dette)

Det som jeg allikevel reagerer mest på er ikke valget av Kristin Halvorsen som kunnskapsminister, men at Erik Solheim (SV) får lov å fortsette som miljø- og bistandsminister. For det første er det underlig at man fortsatt har valgt å plassere ansvaret for to så viktige områder som bistand og miljø hos en og samme minister. For det andre er det uforståelig at dette ansvaret fortsatt skal ligge i hendene på Solheim. I løpet av den perioden han har sittet har han ikke bare vært ansvarlig for at man har tatt bistandspenger fra fattige i Afrika og gitt til asylmottak i Norge og regnskoger i Sør-Amerika, men han har også utvist liten vilje og mot til å ta de nødvendige (og kanskje upopulære) valgene i forhold til klima og miljø som han burde ha tatt. I løpet av den rødgrønne regjeringens forrige periode har:

• - CO2-utslippene gått opp
• - det ikke blitt bygget ferdig en eneste vindmølle
• - man ikke fått på plass CO2-rensing på Kårstø og Mongstad
• - man ikke vært i stand til å bygge opp et skikkelig kollektivtilbud i flere av landets storbyer

På en eller annen måte rammes de aller fleste i Norge av den rødgrønne regjeringens budsjettkutt, manglende handlekraft og feilslåtte politikk. Det er derfor viktig at alle som en får øynene opp for hva foregår i norsk politikk. De som blir rammet bør si ifra, både før, ved valget om to år. Ingen bør godta å bli behandlet dårlig, nedprioritert og glemt av en sittende regjering!

Hva gjør man når man blir sviktet? Man tar lærdom av det og foretar de nødvendige valg for å hindre at man blir sviktet igjen.

KrFU setter barnas beste i sentrum

Både før, under og etter KrFUs landsmøte i Bergen har mediefokuset vært stort. Blant annet skyldes dette flere dagsaktuelle saker som ikke alltid har blitt vinklet i en helt korrekt retning. Hovedinntrykket som jeg sitter igjen med etter landsmøtets er allikevel at KrFU setter barnas beste i sentrum.


















På landsmøtets siste dag ble det vedtatt at man skal innføre obligatorisk, borgerlig vigsel. I praksis betyr dette at alle ekteskap skal inngås offentlig, men at livsyns- og trossamfunn skal stå fritt til å kunne velsigne (og godkjenne) de ekteskap som de selv vil. På den måten hindrer man også at staten (den rødgrønne regjeringa) skal presse kirken og landets trossamfunn til å godta og praktisere en definisjon av ekteskapet som står i skarp kontrast til deres religiøse lære og tro.

Dessverre har mange i forkant av landsmøtet oppfattet vedtaket som at man har gitt opp kampen mot den nye ekteskapsloven. Heldigvis er en innføring av borgerlig vigsel ikke et tap, men en løsning på ekteskapsloven, og et nytt ledd i kampen for barns rett til å vokse opp med en mor og en far. En lovendring om borgerlig vigsel vil også bety at man må gjøre endringer i alle de lovene som ble rammet av den nye ekteskapsloven.

KrF og KrFU vil alltid stå på barnas side i denne saken. Derfor ble det også i tillegg til vedtaket om å innføre borgerlig vigsel sendt ut en resolusjon der vi gjør det klart at "(alle barn) bør ha rett til en mor og en far, og at det ved innføring av borgerlig vigsel er viktig at barnas beste er ivaretatt" og at "endringene i barne-, bioteknologi og- adopsjonsloven derfor må reverseres."

Regjeringssprekk er sannsynlig

For tiden foregår det harde forhandlinger mellom Ap, SV og Sp om en ny regjeringsplattform for en fortsatt rødgrønn regjering. Siden mandag (da forhandlingene startet) har det vært noen lekkasjer til media om hva som blir resultatet, som f.eks. hvem som kan ende opp med de ulike ministerpostene. Foreløpig ser det ikke ut som om det er harde fronter mellom regjeringspartiene, men etter fire er med rødgrønt styre så vet vi bedre.

Det største problemet for de rødgrønne regjeringspartiene er ikke de sakene som skal gjennomgås i regjeringsforhandlingene, men de sakene som bevisst har blitt utsatt til etter valget og som de blir nødt til å bryne seg på videre utover høsten og i løpet av de fire årene som kommer:

- Datalagringsdirektivet: Sp og SV vil bruke reservasjonsretten i EØS-avtalen, mens Ap vil godta direktivet.
- Kontantstøtte: Tillitsvalgte i Sp har flere ganger vært ute å lovet fortsatt kontantstøtte til 1-åringer, mens både SV og Ap ønsker å fjerne den.
- Krigen i Afghanistan: Kristin Halvorsen lovet på SVs landsmøte i Bergen at tilbaketrekking av soldatene i Afghanistan er en av partiets viktigste saker i årene framover, mens Ap sin side lover at soldatene fortsatt skal være stasjonert i landet.
- SV har (både i TV- og skoledebatter) nærmest erklært seg som en garantist mot oljeboring i Lofoten og Vesterålen, mens Ap etter all sannsynlighet kommer til å havne på det motsatte standpunktet.

På grunn av størrelsesforholdet mellom de tre partiene vet vi at Ap kommer til å sitte med desidert mest makt i den rødgrønne regjeringen. Dette har vært tilfelle i sist regjerings-/stortingsperiode, og det er ingen grunn til å tro at noe annet vil skje i kommenede periode. SV har derfor to muligheter:

1. Trekke seg fra regjeringssamarbeidet og blankpusse sin egen profil i opposisjon.
2. Undergrave sin egen politikk og utslette sin identitet ved å forbli i en regjering der de blir overkjørt av Arbeiderpartiet.

Selv om jeg tror det er sannsynlig at SV kan velge det første alternativet, så ville det ikke overraske meg om de ikke gjør det. SV i regjering har i løpet av de fire årene som har gått vist stor velvillighet til å svelge kameler og la Arbeiderpartiet få styre som Arbeiderpartiet selv vil. Dette har både gått ut over partiets troverdighet, identitet og oppslutning. Skulle SV velge å være nikkedukke for Ap i fire nye år, vil partiet gjøre et langt dårligere valg i 2013 enn hva de gjorde nå i høst.

For min egen del gjør det ingenting om SV utsletter seg selv fra norsk politikk, men jeg tror kanskje det gjør noe for de 6,2 % av velgerne som (kanskje for siste gang) har valgt å gi SV fornyet tillit.

Når mulighetene står i kø

Dette er ikke bare min første bloggpost etter valget på mandag, men også min den første jeg har fått tid til å skrive på over en måned. At det har gått så lang tid siden sist skyldes i hovedsak en ting: valgkampen for KrF. Jeg kunne derfor skrevet en lang bloggpost om skuffelse over dårlige valgresultat og over fortsatt rødgrønn regjering. Men det skal jeg ikke.

På KrFs valgvake i Bergen var jeg blant de siste igjen da jeg gikk kl. 01.30 om natten. Kvelden hadde begynt på en god måte med både optimisme og spenning, men dette endret seg utover kvelden ettersom resultatene begynte å tikke inn. Det ville derfor ha vært helt naturlig om jeg hadde gått derfra som en nedbrutt mann. Dette gjorde jeg allikevel ikke. Den siste timen jeg var der bestemte jeg meg nemlig for en ting: Dårlige valgresultater skal aldri få ta knekken på min optimisme og mitt engasjement for KrF!

Etter min oppfatning har valgkampen fram mot kommunevalget om to år og stortingsvalget om fire allerede begynt. Og KrF har store muligheter:

- Med et Senterparti som har gått over til sosialistisk og rød side og et Venstre som nesten er borte fra Stortinget, er KrF den største og fremste representanten for den tredje veien i norsk politikk; sentrum. Dette i gir oss en unik mulighet til å blankpusse vår profil, mens vi på samme tid unngår å komme i skyggen av den blå eller den rød siden i norsk politikk.

- KrF gjorde en fremragende valgkamp som vi også fikk skryt av fra politiske kommentatorer. Dette betyr at det dårlige valgeresultatet ikke skyldes manglende innsats fra KrFs side i valgkampen. Først og fremst tror jeg at det resultatet skyldes et gjennomgående fokus fra medias side på statsministerkandidater og regjeringsmakt, og ikke på de politiske budskapene og selve politikken. En slik teori blir også enda mer troverdig dersom man legger merke til at samtlige små-partier i Stortinget (uten statsministerkandidater) gjorde et dårlig valg, mens samtlige store partier (med statsministerkandidater) gjorde et godt valg. Det er med andre ord ikke politikken og innsatsviljen til KrF det er noen galt med.

Fram mot valget om to år er det viktig at vi gir alt for å få til et bra valgresultat. For oss i Hordaland betyr dette at vi må tenke nøye igjennom hvilke identitet vi vil ha, hvordan vi vil nå velgere og hvilke saker som vil være vitiktigst for oss. KrF har et stort potensial blant mange velgere og for meg er neste valgkamp alledere i gang. Dersom vi i KrF ønsker å bli et stort parti, så må vi også tenke stort! Mulighetene står i kø!