JA til en mer fargerik verden

I forbindelse med KrFU Uka 2010 har Hordaland KrFU laget en reklamefilm for ungdomspartiet. Filmen setter fokus på hvordan KrFU ønsker å gjøre verden til et mer fargerikt sted.



I første omgang kan budskapet kanskje høres litt for sukkersøtt og klissete ut. De politiske realitetene som ligger bak er allikevel meget aktuelt.

Å si at man vil gjøre verden mer fargerik er mye mer enn bare et billig budskap. Det er en forpliktelse uten sidestykke! En mer fargerik verden er en verden der religionsfrihet, kristne verdier og menneskerettigheter står sterkt, og der menneskers frihet settes høyt. Det er også en verden der det er rom for alle mennesker, enten man er mørk eller lys, høy eller lav, mann eller kvinne eller er nærsynt eller har Downs Syndrom. Å ville ha en mer fargerik verden vil også si at man tar klimaproblemene på alvor og kjemper for et grønt og miljøvennlig samfunn. Slik kunne jeg fortsatt i det nesten uendelige. Men det skal jeg ikke. Det jeg derimot skal gjøre er å stille deg dette enkle spørsmålet:

Hvem har sagt at verden trenger å være grå og kjedelig?!

Internett kan ikke brukes til alt!

Ved kommune- og fylkestingsvalget i 2011 ønsker Kommunaldepartementet å innføre en prøveordning med elektroniske valg i enkelte kommuner i Norge. Planen er med andre ord at velgere skal kunne avgi stemmen sin over internett (fra f.eks. sin egen hjemme-PC). Ikke bare tror jeg dette er uklokt, men jeg er også av den oppfatning av at det kan gå på demokratiet løs.

La en ting være klart: Jeg er i utgangspunktet meget positiv til ordninger og forsøk som kan gjøre det enklere og mer attraktivt for flere velgere å avgi sin stemme ved valg. Det er f.eks. et stort problem at bare 73,7 % av samtlige stemmeberettigete i Norge avga sin stemme ved stortingsvalget i høst. Jeg tror derimot ikke at e-valg er veien å gå.

Hva er så problemet med e-valg? Først og fremst mener jeg at e-valg bryter med selve prinsippet som de demokratiske valgene er bygget på, nemlig at de skal være FRIE og HEMMELIGE. Med e-valg har man liten kontroll over hvorvidt dette faktisk skjer. Hvor mange som sitter sammen foran PC'en sammen med en som stemmer er det umulig å vite/kontrollere, og man vil derfor lett kunne ende opp med tilfeller der folk har blitt tvunget til å stemme på et bestemt parti, enten fordi man er flau over sin opprinnelige preferanse eller fordi noen faktisk blir presset. Slike situasjoner vil i så fall være uholdbare og må for enhver pris forhindres!

I samfunnsvitenskapen opererer en ofte med en hypotese ved navn "Tostegshypotesen". Hypotesen går kort fortalt ut på at meninger og holdninger ytret gjennom media ofte når fram til en mottaker via en såkalt "opinionsleder". Denne opinionslederen kan f.eks. være en far i en husstand som kommenterer valgsendinger høylydt foran resten av familien, eller en sjef på en arbeidsplass som ved hyppige anledninger formidler nyheter til hennes ansatte fra et subjektivt perspektiv. Den store faren med e-valg er at slike opinionsledere får større makt enn hva de bør ha i et velutviklet demokrati. Dette har man dessverre også sett eksempler på tidligere.

I Drammen har man f.eks. tilfeller der det stemmer har vært forsøkt kjøpt og solgt, eller der fedre har forsøkt å følge døtrene sine inn i stemmeavlukker. Denne problemstillingen trekkes også fram av valgforsker Frank Aarebrot på aftenposten.no:

"Dette åpner for kjøp og salg av stemmer. Dessuten kan enkelte føle seg presset og forpliktet til å stemme det samme som ektefellen."

Jeg deler uten tvil Aarebrots bekymring. Etter min mening vil det være et stort tap for det norske demokratiet dersom man i det hele tatt forsøker med en prøveordning med e-valg. Et siste eksempel på dette er OSSEs valghåndbok. I denne står det følgende:

"Enhver stemmegivning utenfor stemmelokalet kompromitterer prinsippet om hemmelig valg"

I rest my case!

Kamel i sikte!

Til VGNett uttaler SVs nestleder, Bård Vegar Solhjell, at slaget om oljeboring i Lofoten kommer til å stå i regjeringen, og ikke bare innad i Arbeiderpartiet. Dessverre vet vi at realiteten er en helt annen.

Som jeg tidligere har påpekt i flere bloggposter, har SV i løpet av sin tid i den rødgrønne regjeringa opparbeidet seg en ganske omfattende liste over saker hvor de har måttet svelge en kamel på grunn av sin dominante regjeringspartner, Ap. Blant annet kan jeg nevne:

• - Krigen i Afghanistan
• - Konflikten i Midt-Østen
• - Oljesandprosjektet i Canada
• - Kontantstøtte
• - Friskoler og privatskoler
• - Utbygging av fornybar energi
• - CO2-rensing av gasskraftverk

I tillegg har flere av oss friskt i minne avgiften på biodrivstoff som nettopp ble vedtatt av de tre regjeringspartiene. Også i denne saken protesterte SV uten at det nyttet. Deres stortingsrepresentanter ble til og med tvunget til stemme for avgiften, på tross av massive protester fra både opposisjon, næringsliv og miljøorganisasjoner.

På bakgrunn av dette er det lite trolig at SV har mye de skulle ha sagt når den endelige avgjørelsen om oljeboring i Lofoten skal fattes. Konklusjonen til Ap vil dessverre også bli regjeringens konklusjon. I så tilfelle vil SV være nødt til å velge mellom å svikte sine velgere nok en gang, eller ta motet til seg og forlate den kaotiske regjeringen de er en del av!

Dagen da KrF ble sexy

Forsida av dagens papirutgave av VG er preget av et bilde av KrFs nestleder, Inger Lise Hansen, poserende i en sort undertøyskjole, med overskriften: "Vil være sexy for å provosere".

Etter min mening kan bildet og det påfølgende oppslaget I BESTE FALL omtales som problematisk. Dette er det flere grunner til.

For det første mener jeg oppslaget er lite strategisk og et spark mot mange av KrFs velgere. Ikke bare tror jeg at signaleffekten og budskapet som sendes er dårlig, men jeg er også overbevist om at oppslaget er med på å sparke beina under brobyggingsprosessen mellom de ulike fløyene i partiet.

For det andre tror jeg at oppslaget gir uttrykk for noen verdier som KrF ikke ønsker å identifisere seg med. Etter min mening blir det helt feil av våre toppolitikere å på den ene siden spille på kropp og seksualitet, når partiet på den annen side arbeider mot et kropps- og sexfiksert samfunn, ved å blant annet arbeide for et sett med sunne, ikke-materialistiske verdier.

Oppslaget i dagens VG med andre ord med på å sende ut et budskap om KrF, som overhodet ikke stemmer. Jeg håper derfor at medlemmene våre og velgerne ikke tar dette oppslaget med i beregningene når de skal bestemme seg for hvilket parti de vil støtte og identifisere seg med.

KrF er absolutt tjent med åpne, ærlige og modige politikere, men det går en grense for hva som er til det beste for partiet, og hva som er det stikk motsatte!

KrF anno 2010

Debatten i media om KrFs framtid har den siste tida vært heftig. Både politikere og medlemmer har gjennom medieoppslag og leserinnlegg fått være med å gi utrykk for sine syn på saken. Selv har jeg i all hovedsak vært en tilskuer til debatten og ikke en aktiv deltaker, i alle fall ikke i media. Nå når stormen har stilnet litt tenker jeg allikevel det er på tide at jeg skriver noen tanker om hvilken vei jeg ønsker for KrF.
















Kristelig Folkeparti er og skal være et kristendemokratisk parti. Dette er det bred enighet om både blant politikere i partiet og blant dets medlemmer. Noe av kjernen i debatten tror jeg allikevel ligger i det faktum at ulike mennesker (både innenfor og utenfor parti) har ulike definisjoner på hva det vil si å være et kristendemokratisk parti. De forskjellige definisjonene er i midlertid ikke konstruert av ulike meningsmotstandere i KrF, men er i den høyeste grad reelle i det politiske landsskapet i Europa.

Det er for eksempel flere sentrale forskjeller på Kristendemokratisk Union (Christlich-Demokratische Union/CDU) i Tyskland og Kristelig Folkeparti i Norge (eller kristendemokratene i Sverige og Danmark), hvor førstnevnte har større fokus på økonomisk politikk og mer allmennetiske verdisaker. Dette har blant annet ført til at CDU betegner seg som en bred borgerlig allianse med tyngdepunkt på høyresiden i de politiske landskapet. De nordiske kristendemokratiske partiene har på den annen side vært preget av et ønske om å indentifisere seg med sentrum av det politiske landskapet, på samme side som man også plasserer seg utenfor høyre-venstre skalaen ved å ha et hovedfokus på en rekke kristne verdisaker.

Spørsmålet blir da; Hvordan ønsker jeg at KrF skal defineres? I all hovedsak mener jeg at KrF skal definere sin ideologi ut i fra den nordiske, kristendemokratiske modellen. Dette har flere grunner. For det første mener jeg at den nordiske versjonen av kristendemokratiet er den som gir det beste grunnlaget for en verdikonservativ politikk bygget på de kristne grunnverdiene. For det andre tror jeg ikke det er behov i Norge for et kristendemokratisk parti lignende CDU i Tyskland. Denne rollen innehar i all hovedsak Høyre, og jeg tror KrF har lite å tjene på å i større grad assimilere seg med Høyre.

For at KrF skal ha en plass og en nytteverdi i det norske politiske landsskapet er partiet helt avhengig av:

• - å skille seg klart ut fra de andre politiske partiene
• - å verdsette sin særegenhet ved sin politikk og sine tillittsvalgte
  
• - å ha en klart definert kristendemokratisk ideologi bygget på kristne grunnverdier
• - å føre en politikk som spiller på bestemte konfliktslinjer i samfunnet
  

I tillegg til disse tre punktene trenger KrF å "finne opp" en del nye politiske saker som kan ha appell til våre kjernevelgere og på samme tid som på samme tid kan favne bredt om velgere utenfor vår kjernevelgergruppe, så kalte "kontantstøttesaker". Denne oppgaven er allikevel ikke enkel fordi det krever en god del kreavtivitet, kløkt og rettferdighetssans. Jeg tror allikevel at det finnes så mange kloke hoder i KrF at oppgaven er mulig.

Selv om det kan virke uoppnåelig, tror jeg at valgresultatet fra 1997 på 13,7 % er mulig å nå til lokalvalget i 2015. Dette krever allikevel at partiet avklarer dagens kaotiske situasjon og setter fokus på politiske saker (se over) og ikke minst hvordan man kommuniserer disse sakene ut til velgerne. Skal KrF nå nye høyder er det helt grunnleggende at partiet framstår samlet, framtidsrettet og opitmistisk.

På KrFUs vårkonferansen i Oslo den 5. - 7. mars kom leder for Unge Høyre, Henrik Asheim, med noen velvalgte visdomsord til oss, som jeg mener enhver som interesserer seg for KrFs framtid bør tenker over:

"Se for deg at KrF aldri hadde eksistert. Dersom noen så i 2010 fant ut at de skulle opprettte partiet, hvorfor og på hvilket grunnlag hadde partiet blitt opprettet?"

Svaret på dette spørsmålet er helt grunnleggende for å forstå hvordan KrF skal komme seg ut av den krisa partiet er i!

SV på dypt vann

(Leserinnlegg publisert i DagenMagazinet 10.03.2010)

For ikke lenge siden kunne man lese i Bergens Tidende at Kunnskapsdepartementet for tiden leter i lovverket etter smutthull som kan legitimere innskrenking av antallet friskoler i landet. Etter min mening er dette hårreisende!

Vi har i Norge en lang tradisjon for bruk av friskoler som et alternativ og ett supplement til den offentlige skolen. Først og fremst har dette blitt sett på som en måte å gi foreldre mer frihet i forhold til hvilken oppdragelse og opplæring man ønsker for sine barn. Når Kunnskapsdepartementet med SV i spissen, nå ønsker å begrense bruken av friskoler, er dette slag mot denne friheten.

SVs kamp mot friskoler er på den annen side ikke noe overraskende. Flere av oss husker for eksempel partiets famøse vedtak på sitt landsmøte i 2009, der man gikk inn for å forby samtlige religiøse og pedagogiske alternativer til den offentlige skolen. Vedtaket møtte heldigvis stor motstand fra flere hold. En av disse var tidligere leder av Institutt for menneskerettigheter, Asbjørn Eide, som i VG den 23. mars samme år, påpekte at partiet med dette vedtaket gikk på akkord med menneskerettighetene. Dette er også det mest alvorlige ankepunktet mot SVs syn på friskoler. I FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter slås det i artikkel 13 ettertrykkelig fast at foreldre skal ha frihet til å velge alternative (ikke-offentlige) undervisningstilbud for sine barn, forutsatt at de oppfyller statens minstekrav satt til standarden på undervisningen. I tillegg legges det vekt på at foreldre skal ha rett til å sikre sine barn en undervisning som samsvarer med deres egen religion, livssyn og etikk.

Etter min mening er det skremmende at Norge i dag styres av et parti som nå forsøker å gå på tvers av menneskerettighetene, og derfor også grunnleggende deler av det moderne demokratiet. At partiet i etterkant av oppslaget i Bergens Tidende prøver å ro seg unna med å hevde at man gjør dette for å fremme integreringen, og at kristne friskoler ikke vil bli rammet, hjelper lite. For det første mener jeg det er feigt av SV og skyve borgere av ikke-vestlig bakgrunn foran seg. For det andre trenger man ikke se lenger enn partiets landsmøtevedtak og partiprogram, for å skjønne at også de kristne friskolene er under lupen.

På bakgrunn av dette er det betryggende å se at partiledelsen i KrF nå har tatt tak i saken, både i media og på Stortinget. Ikke bare har jeg stor tro på at foreldre og barn (enten man er kristen, ateist eller muslim) er i stand til å selv å avgjøre hvilken utdanning og opplæring man ønsker for seg selv og sine barn, men jeg er også overbevist om at religiøse og pedagogiske alternativer til den offentlige skolen er helt nødvendige i et mangfoldig demokrati bygget på grunnleggende menneskerettigheter og kristne kjerneverdier!

En rektor kan også ta feil

Det er ikke mer enn bare noen måneder siden forskere ved NTNU i Trondheim forsøkte å få til et vedtak for akademisk boikott av Israel. Forsøket ble en fadese uten støtte fra hverken styret ved NTNU eller forsknings- og utdanningsminister, Tora Aasland. På tross av dette ser det ut til at rektor Sigmund Grønmo ved Universitetet i Bergen leker med tanken på en lignende boikott.













Under en debatt i regi av Studentersamfunnet i Bergen, skal Grønmo ha uttalt at han ikke er utelukkende til en akademisk boikott av Israel, dersom det skulle være stemmning for dette ved UiB. På samme tid skal han også ha uttalt at han ikke er enig med forsknings- og utdanningsminister, Tora Aasland, i at Norge ikke skal drive med akademisk eller kulturell boikott av et land.

Etter min mening er dette hårreisende uttalelser fra en rektor ved en av Norges største utdanningsinstitusjoner, først og fremst fordi de viser at Grønmo har manglende respekt for de viktige prinsipper som ligger til grunn for all moderne, vitenskapelig forskning. Blant annet har det alltid vært et viktig trekk ved vitenskapen at den skal være fri, åpen og transparent, og det er dette som menes med akademisk frihet.

Det er allikevel flere problematiske sider ved å iverksette en akademisk boikott av Israel. En av disse er det faktum at en boikott vil gjøre det mye vanskeligere for forskere ved UiB å kunne studere og finne løsninger på konflikten i Midt-Østen, nettopp fordi slik forskning også er avhengig av samarbeid med israelske (uavhengige) akademikere.

Sigmund Grønmo tråkker etter min mening grundig i salaten med sine uttalelser og sin positivitet til en eventuell knebling av den akademiske friheten. På spørsmål om hva han mener om at han ikke har støtte hos forsknings- og utdanningsministeren, svarer Grønmo: "Statsråden kan ikke pålegge universitetene et standpunkt".

Spørsmålet mitt til Grønmo blir da: Kan en rektor bryte med vitenskapens egne prinsipper og pålegge akademia og forskere et (politisk) standpunkt?!

Oppdatering:

Etter å ha sendte en pressemelding om saken til BA, har Hordaland KrFUs reaksjon på uttalelsene blitt publisert på BA.no. For å lese mer, trykk her!